Billedkunstner Nastja Säde Rönkkö har i flere år jobbet med tematikk rundt menneskets forhold til naturen. Da hun skulle finne ødelagte naturområder til videoperformance-verket for those yet to be (2018), ble hun sjokkert over hvor mange det var å velge i.

– Nastja, fortell om bakgrunnen for verket – hvordan fikk du ideen til for those yet to be?

– Det begynte da jeg leste en artikkel om Gold King Mine-katastrofen i Colorado i 2015. Enorme mengder avløpsvann som blant annet inneholdt giftige tungmetaller, ble ved et uhell sluppet ut i Animas-elva som ble farget knall guloransje av det oksiderte jernet. Det så spektakulært og vakkert ut på bilder, men var en forferdelig miljøkatastrofe som forgiftet både natur og jordbruksområder i stort omfang. På samme tid hørte jeg at Østersjøen – som på et vis er mitt «hjem-hav» som jeg er vokst opp med i Finland – er et av verdens mest forurensede havområder. Det visste jeg ikke fra før.

Jeg holdt allerede på med et prosjekt med korte tekster som jeg skrev på papp-skilt av typen som brukes i demonstrasjoner. Jeg fikk en idé om at jeg ville lage en slags en-persons-demonstrasjon der jeg reiste med skiltene til ulike deler av verden og holdt dem opp foran  steder der natur er blitt ødelagt som følge av menneskers inngrep. 

– Du har filmet på hele 27 steder rundt i verden. Hvordan gikk du fram for å velge akkurat disse områdene?

– Noen var opplagte, og jeg visste tidlig at jeg ønsket å ha dem med i verket, som Amazonasjungelen i Sør-Amerika og Tsjernobyl i Ukraina. Mens andre, mindre kjente steder – for eksempel sumpområdet Viiankiaapa i Finland – fant jeg fram til underveis i arbeidet, som tok tre år. 

Jeg var interessert i steder som var ødelagt eller som var i ferd med å bli det av forurensning og menneskelige inngrep – men hvor ødeleggelsene ikke nødvendigvis er synlige. Derfor så jeg ikke først og fremst etter digre søppeldynger og den slags, men heller vakre naturområder. 

– Du må ha brukt mye tid på forarbeid?

– Ja, og dessverre er det ikke vanskelig å finne informasjon om naturområder som er rasert av mennesker. Så fort du begynner å lese om økologiske katastrofer, skjønner du at de er overalt. Et eksempel er da jeg var i Australia mens jeg jobbet med et annet verk, da visste jeg fra før at jeg skulle filme ved Great Barrier Reef hvor korallene er bleket som følge av høyere vanntemperatur. Men i tillegg kom jeg over mange andre steder som like gjerne kunne blitt del av verket. Blant annet har Australia noen av verdens største kvegrancher – jeg hørte at det faktiske arealet til bare én av ranchene er det samme som størrelsen på Nederland. Det er helt sprøtt. Jeg kunne ha laget ti videoer bare i Australia.

– Hvordan har det påvirket deg å gå så dypt inn i temaet ødelagt natur? Det høres deprimerende ut?

– Det var absolutt utmattende og deprimerende. Samtidig, fordi ødeleggelsene mange steder er usynlige, fikk man denne merkelige følelsen av illusjon, at ingenting egentlig er galt. I Australia ser man ikke at korallrevene er ødelagt hvis man ikke dykker ned i havet. Og i Tsjernobyl er jo den radioaktive strålingen usynlig. Skogen ser ut som en helt vanlig skog, og naturen er frodig med et rikt dyreliv. Selv om det er en illusjon – noen forskere mener det vil ta 48 000 år før strålingen er borte – fikk man en følelse av at naturen på et vis hadde overvunnet katastrofen, og i det ligger et håp. Andre steder, som Great Barrier Reef, er så skadet at de aldri vil heles. Nå er det noen år siden jeg lagde dette verket, og jeg synes det er interessant at det faktisk ser ut som det de siste årene har blitt litt større politisk bevissthet rundt betydningen av å bevare natur. Men det går fortsatt altfor sakte.

– Var det noen av stedene du besøkte som gjorde mer inntrykk enn andre?

– Oljesand-anlegget i Athabasca i Canada hadde en veldig truende atmosfære. Området er enormt og flatt, og i det fjerne så vi en høy pipe som skjøt ut flammeeksplosjoner, veldig høyt foran den vakre solnedgangen. Det minnet om Mordor i Tolkiens fantasy-roman Ringenes Herre. Det var lovlig å kjøre rundt og filme der, men vi ble fulgt av vakter, og hver gang vi stoppet for å filme, prøvde de å hindre oss til tross for at vi ikke gjorde noe galt. Det føltes dystert og skremmende.

– Også tidligere har du laget verk som handler om menneskers forhold til natur. I videoperformancen Take Me Anywhere fra 2016 har du bind for øynene og lar hesten du rir, gå dit den selv vil i et ørkenlandskap. Og i Something Warm When I Think About You fra 2013 omfavner du og ser nesten ser ut til å ville smelte sammen med trær og steiner.

– Ja, jeg har lenge vært interessert i måten mennesker knytter seg til og kommuniserer med hverandre på, og menneskers forhold til dyr og naturen. Jeg er opptatt av hvordan man i vestlig kultur ser mennesket som separert fra naturen og hevet over alle andre arter, mens man i andre kulturer har et mer helhetlig syn på det. Jeg har gjort flere arbeider med både hester og hunder som handler om hvordan ulike arter kan eksistere sammen og bety noe for hverandre.

– For those yet to be ble vist i en stor utstilling på Emma Museum i Espo utenfor Helsinki tidligere i 2020. Hva tenker du om at verket nå presenteres på togstasjoner langs Østfoldbanen i Norge?

– Jeg liker godt å vise arbeidene mine i forskjellige settinger, ett verk kan gjerne vises på flere måter enn én. Dette spesifikke arbeidet, som selv er langsomt, passer godt til å bli vist i ventehaller på togstasjoner, og det relaterer til det å reise langsomt slik man gjør med tog. Jeg liker godt å reise med tog selv, jeg foretrekker det framfor å fly og velger det hvis jeg kan, selv om det av og til tar evigheter sammenlignet med en flyreise. Jeg synes også det er fint å få vist verket til et publikum som kanskje ikke ville oppsøkt kunsten i et galleri eller et museum, men som bare kommer over det litt tilfeldig når de skal ta toget.

– Hva kan kunst bidra med i kampen mot klimaendringer og naturødeleggelser?

– Det var noe jeg tenkte mye på mens jeg lagde for those yet to be. Kunstnere har muligheten til å jobbe på tvers av disipliner, og å stille mer åpne spørsmål. Til forskjell fra aktivisme, som på et vis er et verktøy som brukes når en situasjon er helt akutt, kan kunst være mer tidløs. Og til forskjell fra vitenskap, som ofte presenterer ødeleggelsene gjennom tall og fakta som både kan virke skremmende og som det kan være lett å distansere seg fra – har man som kunstner mulighet til å jobbe mer direkte med et større spekter av følelser. Kunst kan skape en emosjonell tilknytning til verden rundt oss. For meg er det et veldig viktig aspekt ved yrket mitt.

# Silje Rønneberg Hogstad #